Å gå rundt en utstilling, Thorbjørn Sørensen intervjuet av George Morgenstern

Det er vanskelig å tenke seg en mindre oppsiktsvekkende utstillingstittel enn Å gå rundt et hus. Handlingen som tittelen beskriver er så generell, så åpenlyst ordinær at den ironisk nok virker nærmest mystisk: Hvilke hus? Hvem er det som går? Hva skjer?

I bildet Huset, et stort oljemaleri, holder en hånd et papirark. Teksten på arket forteller noe mer: beliggenheten til et hus, gangveien opp, en gressbakke med steinheller. Innenfor inngangsdøren er det en kjellerstue; til høyre en trapp opp, til venstre en dør til et toalett, til høyre en dør som leder inn til fyr, tørk og hobbyrom. I likhet med teksten i tvillingmaleriet Stien, er det hverken stemningen eller opplevelsen som beskrives, men simpelthen det som blikket møter – rom og ting – helt alminnelige og uprydet av fargerike adjektiver eller suggererende metaforer. Blikket beveger seg rundt huset, langs stien, og registrerer. Den som ser er ellers holdt utenfor den saksorienterte beskrivelsen på samme måten som i selve maleriene, der en hånd holder opp et papirark med tekst.?Er det din hånd Thorbjørn?

Jo, men det er kanskje viktigere at bildet viser en håndmalt fremstilling av en maskinskrevet tekst. Tekstene har et selvbiografisk utgangspunkt siden jeg beskriver steder jeg kjenner godt. Det er også uunngåelig at penselstrøk og måten en kunstner håndterer maleriske problemstillinger på, er knyttet til en person. Samtidig har jeg tenkt at tekstbildene har noe til felles med bildet av mitt hode sett bakfra, som jeg laget for noen år siden. I bakhodebildet ser du meg, men du ser ikke hva jeg ser.

Som Caspar David Friedrichs Vandreren over tåkehavet, bare uten det storslåtte landskapet, som betrakteren skal oppleve gjennom fjellvandreren?

Vandreren på fjelltoppen gir et veldig romantisk bilde av kunstneren. Vi skal liksom oppleve alt gjennom ham, der på fjelltoppen. Men han står også i veien for landskapet. For meg er det et problem at betrakteren hele tiden må gå via kunstneren, via meg. Kunstnerens stilling som formidler er et vrient sted å stå – også rent billedmessig. Den første gangen jeg laget et stripebilde, så tenkte jeg at nå er jeg i nærheten av å slippe unna. Men etter å ha laget flere, skjønte jeg at jeg var fortsatt midt opp i bildene. Det ville vært fantastisk å forsvinne helt, men sånn fungerer det ikke. Bildene setter noen premisser og skaper visse rammer for hvordan folk forholder seg til dem.

Når beskrivelsene i utstillingens to tekstbilder er noenlunde nøytrale og tekstene ikke håndskrevne, er det likevel et forsøk på å dra maleriet tilbake fra det personlige. Når betrakteren ser et maleri men leser en nøytral tekst, og leser teksten via maleriet, så åpner dette forhåpentlig for et annen syn, et annet forhold mellom betrakteren, kunstneren og bildet.

Beskrivelsene av huset og stien er ikke skrevet i første person – ”Jeg kommer på toppen av stien og jeg ser noen steinrøyser…”. Samtidig er det en bevegelse gjennom landskapet, en inneforstått kropp og blikk som vandrer rundt tilsynelatende uten mål og mening.

Ja, rekkefølgen i det som beskrives antyder en kropp. Dette er ikke et fugleperspektiv. Men det er tingene som er viktige, det kroppen møter og øynene ser. Man kan gå seg vill på den stien hvis man leter etter for mye mening eller symbolikk. Målet for bevegelsen er åpenlyst – rett foran øynene. Uansett hva som ses. Så på en måte handler det både om tingene og det å observere, å registrere dem. På et tidspunkt så jeg muligheten for å lage flere slike bilder – en stiserie, en serie med observasjoner i byen… Men å lage slike tematiske rammer rundt bildene ville flyttet fokuset vekk fra både tingene og blikket – og til syvende og siste vekk fra bildene selv.

Utstillingen inneholder også ca. 60 akvareller og tegninger med naturmotiver: gresstufter, døde fugler, noen blomster, ugress, en bjørkekvist og andre anonyme vekster. Som regel står motivene isolert på hvit papir og er skildret på ulikt vis, men alltid med en passe presisjon som – igjen – bringer tingene selv i fokus. Hvorfor akkurat disse motivene?

Jeg maler alltid motiver fra steder jeg kjenner godt. Det handler om å være mottakelig for det som er nærheten, rett foran meg. Egentlig har jeg laget akvareller av fugler og vekster siden utstillingen på Galleri Wang i 2001. Flere av motivene på Galleri K stammer fra området rundt Borgen i Gamlebyen, der jeg har hatt atelier i mange år. En dag fikk vi den endelige beskjeden om at vi måtte ut derfra, og plutselig ble mitt forhold til stedet forandret. Når man vet at man skal forlate et sted, så ser man annerledes på ting. Man ser også ting som man ikke så før. Det siste blikket er et annet blikk, ikke nødvendigvis melankolsk men kanskje skjerpet. Så med flyttingen fra Borgen og denne utstillingen på Galleri K i vente, kom ideen om å gjøre denne beskjeftigelsen til et mer helhetlig prosjekt – å gå rundt et hus og samle akvarellene i en slags frise.

Motivene er ikke akkurat innsmigrende i utgangspunktet – dette er ikke blomsterbilder. Måten de er malt på bidrar heller ikke til å forskjønne eller forherlige dem.

Dette er ting jeg har funnet rundt der jeg jobber, og det er ikke mange roser rundt Borgen. Men det er også slik at jo mindre verdsatt en ting er, jo mer interessant blir den. Det som overses hele tiden har likevel sin verdi, det eksisterer også. På en grunnleggende plan vitner bildene simpelthen om det – at disse ting eksisterer, selv om de som regel blir oversett. –Spesielt rundt Borgen når de flotte Barcode-bygningene kommer nærmere og nærmere. Når man ser disse byggene reise seg, så er det en vekker for meg å notere at en liten plante fortsatt greier å leve, til tross for og nesten i protest mot hva som skjer rundt den. Når det er sagt har jeg ikke tenkt dette som protestbilder. Dette er ting fra rundt mitt atelier, og det er ikke så veldig mye spennende som vokser der. Jeg tar det jeg får.

Du har tidligere vendt betrakterens blikk mot det alminnelige – en handelspose, sko, folk som lufter hunder – hverdagslige ting, som vi ellers ikke pleier å vie så mye oppmerksomhet. Bildene har hatt ulike maleriske kvaliteter, men fremstillingen har alltid noe tilsvarende udramatisk eller deadpan over seg. Det er ingen projisering, du besjeler ikke disse tingene eller lager teater.

Det er pussig hvilke bilder som setter seg i hodet. For meg er det ofte udramatiske bilder jeg husker, helt hverdagslige ting. Når jeg tenker tilbake på et rom som jeg har vært i, så kan det meste være uklart bortsett fra én eneste ting, gjerne en detalj. Blir ting for storslagne og festlige, så blir det bare forstyrrende. Samtidig tenker jeg at en trekvist eller en hundeier på tur har sin egne dramatikk, det er der hele livet er. Skulle jeg lage et rom til en teaterscene og ting til rekvisitter i et eller annet psykologisk spill, så ville det vært å forenkle tingene. For meg er de mer enn interessante nok som de er.

Å se verden som noe mer enn en scene eller et speil henger vel sammen med evnen til å kunne la seg forundre. Det å være tilstede er i hvert fall viktig når akvarellene og tegningene er observasjonsbaserte. Kan man kalle bildene undersøkelser eller studier?

Det handler om å se, ta en avgjørelse, og se etter. Men når jeg har malt en fugl og begynner på et nytt bilde, så glemmer jeg på en merkelig måte hva jeg gjorde sist. Sånn sett er disse verdiløse som studier. Hvert bilde begynner med et blankt ark, og den maleriske løsningen på å fremstille det jeg ser kommer underveis. Jeg har også klart å ødelegge flere akvareller fordi jeg ikke greide å konsentrere meg. Sånn er livet. Det er så vanskelig å være tilstede.

Akvarell er ikke det letteste medium. Bommer du så er det gjort.

Jo, men samtidig har jeg tenkt at skal jeg bomme så får jeg bare bomme. Jeg har hevet noen akvareller, det er sant, men jeg har også forsøkt å tillate litt mer og se hva som skjer. Livet hadde blitt lettere hvis jeg hadde funnet en eneste måte å lage bildene på. Men da ville jeg antakelig også mistet interessen.

Disse bildene vitner ikke bare om ting som er sett, men også malt. Om motivene består av alminnelige ting, så er også akvarell og tegning veldig tradisjonelle, vanlige billedteknikker. Det slår meg også at selve håndverket – den nøysomme og krevende malemåten – vitner om ditt engasjement underveis. Det er et signal som har betydning for hvordan betrakteren verdsetter motivene.

Munch skal ha sagt at det ikke skulle lukte svette av et bilde, så jeg håper ikke at det er tilfelle her. Jeg har merket at noen blir betatt av tiden det har tatt å lage disse bildene, og det er et godt virkemiddel til å få folk til å se etter. Men det er også en konsekvens av min egen lyst. Jo mer jeg nærmer meg motivet og greier å være tilstede, jo større pris klarer jeg å sette på det jeg ser. På et tidspunkt kan det hende at man bare blir tatt videre og timene forsvinner. Og da blir det ikke så mye svette.

Akvarell og tegning er tradisjonelt sett på som elementære, det første man bruker når man skal lage bilder. En blyant og et papirark, en pensel, farger og vann – hva kan man få til med dem? Skal jeg beskrive noe som er foran meg, så blir det et spørsmål om hvilket presisjonsnivå som er riktig. Svaret kommer underveis og kan variere fra gang til gang, men poenget her har vært å fremheve motivet, trosten eller gressklumpen, snarere enn penselstrøkene og maleren som står bak bildet.

Forholdet mellom natur og kunst er også vrient, det kan være vanskelig å skille vår opplevelse av et landskap eller naturelementer fra kunsthistoriens fremstillinger av naturen. På den annen side er kunsthistorien også en ressurs, som kan brukes når man har valgt naturmotiver og skal ta billedmessige avgjørelser.

Hvilke forbilder har du? Akvarellene og tegningene kan minne om vitenskapelige illustrasjoner av dyre- og planteliv, som for eksempel hos James Audubon.

Jeg har ikke noe spesielt forhold til slike vitenskapelige bilder, men Dürer har laget noen fantastiske akvareller av dyr og planter. Dürer er en mester som jeg av og til tar frem for å minnes hvor bra det kan være. Han hadde også en klar oppfatning om at det som finnes i naturen har en verdi, som ikke må ødelegges av ideologi eller religion; at dette er ting vi bare må la være. Så Dürer er viktig. Samtidig kan det jeg har lært av ham gli ut i en ganske kitschy retning hvis jeg glemmer meg – småfugler og sånt, pippipp.

Stilleben eller natur morte på fransk viser en stor spennvidde i kunsthistorie – fra tromp l’oeil realisme til allegoriske fortellinger og symbolikk, slik som vanitas-maleriets påminnelser om livets forgjengelighet. Sjangerens status har også variert. Innen den offisielle akademikunsten på sytten- og attenhundretallet var stilleben ansett for å være den laveste kunstneriske sjanger, med landskap et hakk over. Religiøse motiver og historiemaleriet ble rangert høyest fordi de drøftet de store sosiale og moralske spørsmål.

Dette er visuelle modeller som ligger lagret og kan anvendes i kunsten i dag. Min egen fascinasjon er rettet mot hvordan vi forholder oss til naturen – spesielt det å se. Når det gjelder dagens kunst er jeg mest interessert i de små strømningene – de ulike syn som kommer til uttrykk, ulike holdninger, temperament, etc. Det er dette kunsten er bygget opp av heller enn en stor strømning. Sett fra dette perspektivet finnes det ingen privilegert kunstform. Og et tilsynelatende beskjedent stilleben kan gjerne berøre de store spørsmålene.